Tenk over de vennene som er der for deg, som virkelig er der for deg og verdsetter deg for den du er nå. Jeg tenker så det knaker, og det hjelper faktisk litt.

 Jeg smuglytter til julesanger, selv om jeg ikke får lov til det av Lasse-min;) jeg blir i godt humør, så det kan godt hende at jeg hadde fått lov akkurat i dag.

Jeg har vært hjemme for å få en dose av Linn Therese. Jeg trengte det, og selv om jeg har egne bein å stå på, bein i nesa og er tøff nok i trynet selv- satte Linn på meg, i overført betydning, en skuddsikker vest, eller et korsett om du heller synes at den metaforen var bedre.

Bente, jeg må bare si det. Du er helt fantastisk.. Når ryggraden min har fått en skavank og ser litt ut som en 80 åring sin, med pukkelrygg og hodet nesten mellom bena, så er du der med rettetang og baufil. Du får meg alltid til å smile. Bente er min lille lykkeamulett:D

rart å ha det så bra her i livet, men samtidig så dårlig..

Bente- min er nesten verdens søteste og beste hun. ( Lea-min er bare litt søtere) ellers troner hun høyt! Takk for at du alltid er her for meg. Jeg er så heldig:)

(Marianne skriver dette etterpå, så kanskje Bente ikke tror at det er ren smisk).. det er nemmelig helt sant! Glad i deg.

jeg skal lage en rød tråd gjennom hele vennenettverket mitt, så jeg bringer videre teksten om venner. Den startet hos Ronny, for så å komme fra bentesen.wordpress.com. Og nå er den her hos meg. Jeg har akkurat fått en hederlig plass i toppsjiktet, og er ganske så stolt av det. Jeg tror faktisk jeg ble så stolt at jeg er 176, i steden for 174 cm høy.  Noen venner skal man ha for alltid, og vennskapet utvikler seg fra å være noe barnslig og moro til et stort behov. Det finnes dager der jeg rett og slett trenger en dose Linn Therese. Dager som er helt på bunnen, men når jeg ser smilet hennes så er jeg på topp igjen. Det finnes også dager der jeg trenger en dose av mine nye venner.  Venner som har lurt seg bakveien opp på pokalplatået. Jeg liker slike venner. De viser seg å være bedre venner enn jeg noen sinne jeg trodde jeg kunne finne igjen. Jeg hadde liksom mine venner som jeg har vokst opp sammen med. De må jo rett og slett da meg som den jeg er, men så kommer det da altså ny mennesker som det viser seg at liker meg?

Ja, verden er rar du. Jeg er bare så utrolig glad for at jeg har mine venner jeg. Venner er som diamanter for meg. Jeg elsker de, jeg blir aldri lei de. Noen ganger bytter jeg de ut, men jeg finner de alltid tilbake i ny og ne, fordi de er så vakre i mine øyne. 

Mine venner er det beste som har hendt meg, de er med på å gjøre meg til den jeg er, og det er jeg utrolig takknemmlig for. Jeg setter stor pris på at de tør å utfordre meg å si hva de mener, det er kanskje nettopp derfor de er mine venner.

Jeg er så ubeskrivelig glad i dere<3

Se så kort tid jeg kan klare  bruke på å publisere en post til! Wow!

Nå vil jeg dedikere en post til mine kjære dyr. De er alltid der for meg, og dukker alltid opp på de merkeligste steder. Jeg har blant annet ca 50 vakre små skapninger som lever av middagsrestene våre om vi ikke kaster søpla i løpet av 10 minutter. De er ikke kravstore, og er billig å holde i drift. Vi har også en del kaniner. Disse er ganske så sjenerte av seg og holder seg som regel under sofaen eller senga. de få gangene kaninene våre kommer frem er det akkurat da vi får gjester. Jeg setter virkelig stor pris på husdyrene våre. Takk!

Nå skal jeg fortelle en spennende historien om to mennekser som skal reise til USA. Vi har Lasse og Marianne.  Lasse og Marianne var på musikkfestivalen og snakket fritt etter en flaske vin eller to. Da de begynte å snakke om at de kanskje burde reist en tur til USA i juleferien. Dette ble det jo mye moro ut av, og de to glade studenter fant ut at de kanskje skulle be med seg fler mennesker. De laget en helt særegen event på facebook, som har blitt så veldig populært. De intivterte sine søte og gode venner, som på tur takket nei. Det var slik de to glade studentene endte opp med Ronny aka J-ron, Martha og Elling på tur. Det var altså disse som skulle gjøre turen til de to studentene minne- og opplevelsesrik. Jaja, tenkte de to studentene og klødde seg litt i hodet med tanke på at de skulle reise med de mest distrè menneskene på jord. Nei, studentene var ikke noe bedre selv, men da de hørte ” Martha, hvor er mastercardet mitt”, så de for seg en interessant tur med fler stopp mellom flyplassene. De to studentene er veldig spente på å se New York på sitt beste. De tror det kommer til å bli en opplevelse for livet å ta inn over seg New Yorks inntrykk fra innsiden av flyplassen mens de stresser fra en gate til en annen. Studentene ser virkelig fremt til å feire nyttårsaften i Miami.